Frie Fuglers Forlag, Postboks 69 Bøler, 0620 Oslo. E-post: post@frie-fugler.no

  Thomassen

> MER OM BOKA

 ARTIKKEL   |   FAKTA   |   TEKST FRA "ØSTMARKA FRA A TIL Å"

 

Artikkelen nedenfor er hentet fra jubileumsboka som kom ut i 2009; «Sandbakken - 50 år med vafler og kakao»
Tekst: Even Saugstad.
Artikkelen er kun i liten grad ajourført etter den sto på trykk

Sandbakken:
50 år med vafler og kaffe

En plass langt til skogs
– fra den første start, fram til kommunen overtok i 1956

Sør i Aker Sogn like ved grensen til Ski Sogn ble en plass ryddet i en slak sørvendt li midt på 1700-tallet. Det var langt til skogs, men likevel ikke langt fra folk. Andre småplasser som denne hadde blitt ryddet i skogen, og også disse plassene hadde nok jord til å fø en liten familie og noen dyr. Jorda her var skrinn, men rotfrukter – poteter, kål og gulrøtter – trivdes bra nok i den sandholdige grunnen. Landets hovedstad, Christiania, lå langt unna. På den andre siden av skogen.
   Plassen fikk navnet Sandbakken. Og de som den gangen bodde i de enkle husene kunne ikke ane at 200 år seinere skulle hundrevis av friluftsfolk, sommer og vinter, hver helg ha dette som turmål.

Husmannsplass under Hanåa
Sandbakken var opprinnelig en husmannsplass under gården Hanåa, eller Hanaaen som det den gangen ble skrevet. Gården og det store skogsområdet ble på den tiden (fra 1742) eid av Karen og Peder Cudrio som i løpet av 40 år ervervet seg omtrent hele Østmarka. Hanåa ligger vest for Setertjern – eller Hanåtjern som det også kalles – på den andre siden av sundet for Frambu. Gården hadde ved folketellingen i 1801 én husmannsplass og man regner det som sannsynlig at det var Sandbakken. Man antar at Hanåa tidligere het Hellekindset, eller Helletjernseter og at Setertjern da het Helletjern. Hanåa ble i ca 1660 slått sammen med Lille Stensrud og navnet Hellekindset brukes fremdelses som matrikkelnavn på de to gårdene. Hellekindset-navnet har fått noen til å tro at både Hanåa og Sandbakken har fortid som finneplass, men den teorien er det ikke noe historisk belegg for.
   Allerede på slutten av 1700-tallet var Sandbakken tegnet inn på et kart. Det var det såkalte milkartet som ble laget for områdene mot Sverige med utgangspunkt i landets militære situasjon. Her var Sandbakken avmerket med en liten rød trekant. Likeledes finner vi naboplassene Tømmerholen, Haugen (som ligger ved parkeringsplassen) og Huken (som ligger i Langårdsveien).
   Navnet Sandbakken er ikke vanskelig å tyde; her er det mye sand i bakken! Ved siste istid lå havets nivå omlag 200 meter høyere enn i dag, og Sandbakken ligger på den høyden. Innlandsisen la igjen store mengder sand og grus langs det som kalles den øvre marine grense før den trakk seg tilbake.

Selvstendig småbruk
Mot slutten av 1800-tallet var Sandbakken ikke lenger husmannsplass men selvstendig bruk. Det var Wilhelm Holmsen som eide stedet, og slekten hans kom fra Kråkstad. Wilhelm og kona Anne (født Olsdatter) hadde i 1865 fire barn i alderen 2 til 12 år; Halvor, Carl Christian, Karoline og Holm. Seinere fikk de barna Inga, Lovise og Josefine. I tillegg hadde de en litt eldre fostersønn, Anders, som opprinnelig var fra Sverige. Tjenestejenta Oline bodde også her (muligens Annes søster) og enken Inger (muligens Annes mor).
I stall og fjøs hadde de på den tiden fire kuer, tre sauer og en hest. Sannsynligvis hadde de også høner og kanskje et par griser. På åkerlappene – som den gangen var mye større enn man kan ane i dag – dyrket de bygg, havre og poteter. Kjøkkenhage hadde de også.
   Den ene av døtrene til Wilhelm og Anne – Inga – giftet seg med Martin Iversen som var veivokter og de bosatte seg på Sandbakken. Deres første barn fikk navnet Wilhelm (f. 1899). Ved århundreskiftet bodde det i tillegg til storfamilien Holmsen/Iversen tre eldre kvinner på Sandbakken som alle fikk offentlig understøttelse. Etter at Wilhelm Holmsen døde i 1912 tok to av barna hans, søsknene Lovise og Halvor over driften.

Wilhelm Holmsen (1826 - 1912) var selveier på Sandbakken. (Bildet er utlånt av fam Christensen)

Kjøpmann Schjønsby overtar
I 1917 overtok kjøpmann Johannes Schjønsby stedet. Han var gift med Karoline som var datter av Wilhelm Holmsen som eide Sandbakken – så stedet holdt seg innen samme slekt. Mange forbinder Schjønsby-navnet med Schjønsbys kolonial i Theresesgate i Oslo, og det var nettopp denne Schjønsby som nå eide Sandbakken. Men de bodde ikke her. Stedet ble drevet av en forpakterfamilie. Johannes døde i 1935 og det var sønnen William som tok over både Sandbakken og kolonialdriften.
   Etter Williams død overtok hans søstre Clary Schjønsby og Svanhild Christensen. De var de siste etterkommerne etter Wilhelm Holmsen som eide Sandbakken.
   Oskar Bredesen med sin kone Marie Helene og en ungeflokk på ni var Schjønsbys første forpakter. De ble ikke her i mange år, for Oscar syntes jorda var for skrinn til å få noe særlig utbytte av de små åkerlappene. De var her fra 1917 fram til 1920. Datteren Inger, som nå har etternavnet Kalleklev, minnes årene på Sandbakken som meget gode:
   – Her hadde vi god plass og bodde i gode hus, forteller den nå 93 år gamle kvinnen men legger til at skoleveien for de eldre søsknene var lang. Tre ganger i uka tok Sandbakkenbarna turen over skogen til gamle Klemetsrud skole. Når isen la seg på Setertjern gikk turen raskere, minnes Inger. Fra Sandbakken flyttet de til Leirskallen ved Skulleruddumpa.
   Forpakterfamilien bodde i første etasje som besto av stue, kjøkken og ett soverom. Eieren Schjønsby bodde i Kristiania men hadde Sandbakken mer som sommersted. De disponerte annenetasjen med to store og to små rom. Stua i annenetasje hadde veranda på sørveggen, og her kunne eierens døtre sitte og sole seg, et gode forpakterbarna var kraftig misunnelige på, blir det sagt.
   Etter Bredesen fulgte en rekke forpaktere som var her i kort tid; Fjell, Engsæther, Olsen og Groset. De sleit alle med å få nok utkomme av den lille plassen. Både honningproduksjon og bærbusker ble prøvet i tillegg til grønnsaker.

Abel Carelius, sterk og gudfryktig
Det var først når Abel Carelius Andresen og kona Anne rykket inn i 1935, det ble litt mer fart på den lille gården. Han hadde landbruksutdannelse og sørget for å dyrke opp større arealer og ikke minst var han nøye med gjødslingen av den sandholdige jorda. Familien var rundt på naboplassene og samlet gjødsel og benyttet seg også av kunstgjødsel. Med tømmerkjøring om vinteren hadde den nye forpakteren klart å få et småbruk det gikk an å leve av for en familie. I fjøset hadde de både ku og gris. Og i stallen sto noen gode, store arbeidshester.
   Med en stor ungeflokk og kone som døde ikke mange år etter de hadde flyttet inn på skogsplassen, var det sikkert ikke lett for Andresen. Forpaktningskontrakten familien hadde med eier Schjønsby var i tillegg heller ikke så veldig mild, mer som en gammeldags husmannskontrakt. Men den skilte seg sikkert ikke ut fra andre slike kontrakter fra den tida, og sønnen Willy minnes at faren hadde et godt forhold til Schjønsby. I kontrakten het det blant annet at ved slakting skulle utleieren ha samme mengde kjøtt som forpakteren. Det samme gjaldt mel fra korn på småbruket; samme mengde til familien Schjønsby som til familien Andresen. Forpakteren kunne heller ikke felle trær til ved, han måtte nøye seg med kvist og stubber. I kontrakten het det videre: «Forpakteren har plikt til å holde opphugget kjøkkenved samt peisved for eierne, som selv bærer utlegget ved hugning i skogen, men forpakteren fremkjører veden uten vederlag». I tillegg til disse pliktene og restriksjonene betalte familien Andresen forpaktningsavgift på 900 kroner i året i 1949.
   Mange historier går om den spesielle husbondmen som var meget religiøs og med i Smiths venner og flere andre menigheter. Naturfotograf Sverre M. Fjelstad var på fisketur sammen med faren sin i Østmarka i mellomkrigstida. Fangsten ble god og de ville gjerne tilberede fisken over bål i Marka, men skulle gjerne ha litt poteter til. De tok turen til Sandbakken hvor de spurte om å få noen poteter fra åkeren. Andresen ga beskjed om at han dessverre ikke kunne hjelpe dem med det; det var søndag og han kunne ikke arbeide på en helligdag. Men hvis far og sønn selv ville ta opp potetene, var det bare å forsyne seg! Den unge Fjelstad opplevde forpakteren som ganske skremmende; han snakket hele tiden om at verden ville gå under om ikke lenge. Også Oddvar Barlie bekrefter Andresens stadige dommedagsprofetier. Andresen var så sikker i sin spådom at han inngikk et veddemål med Barlie, men Barlie visste han ikke kunne tape veddemålet, for hvis verden virkelig gikk under, var det ingen grunn til å punge ut, mens hvis han fikk rett og verden fortsatt besto, ville han vinne veddemålet.
   Abel Carelius Andresen var også en kraftig kar. Det fortelles om en gang det skulle leveres et lass med kunstgjødsel til Sandbakken. Kunstgjødselen kom i 100 kilos sekker og Andresen var kledd i finklærne; han skulle på menighetsmøte. Men sekkene måtte ned av lasteplanet og småbrukeren ville ikke skitne til finstasen så han løftet sekkene av på strake armer. En annen gang var Abel Carelius på sirkus med barna, og som vanlig kom sirkusdirektør Norbeck fram i manesjen og tilbød 50 kroner til den i salen som kunne løfte hesten hans. Den sterke Andresen trådte fram, la nakken under buken på hesten og lettet dyret fra bakken til publikums store jubel. Sirkusdirektøren var nok lite forberedt på at noen ville klare denne bragden, så han hadde ikke pengene parat og premien ble aldri utbetalt.
   Abels krefter kom også godt med i tømmerskogen. Her satte han sin ære i å lesse på de største lassene på de store og kraftige hestene han brukte.
   Også Andresens sønner, Willy, Rolf og Arnold, var sterke og hadde gode prestasjoner innen vektløftingssporten på 50-tallet. Willy var juniornorgesmester, og seinere fikk han en annenplass i NM for seniorer. Han var også Oslomester flere år. Andresenbrødrene underholdt med vektløfting på St. Hansfestene Klemetsrud vel.
   Willy var yngstemann i søskenflokken, født i 1926, og er fortsatt ofte innom på Sandbakken. Han forteller at det var særlig blomkål og poteter som ble dyrket på Sandbakken. Nede der nå parkeringsplassen er, ble det dyrket gulrøtter. – Men den bratte bakken opp til Sandbakken fra gulrotjordet var tung for hesten, forteller Willy. Grønnsakene gikk i hovedsak til Schjønsbys forretning i Oslo.
Willy gikk i likhet med søsknene på Klemetsrud skole. Til skolen tok de buss på Enebakkveien, mens hjemturen gjerne gikk over skauen via Godlia. De hadde ikke innlagt strøm, men brukte parafin og vedkomfyr. Vann hadde de fra brønn.

Sandbakken 1932 med Tømmerholen i forgrunnen. (Foto: Alfred Janson)

Gamleveien
Enebakkveien ble anlagt omkring 1865 og da ble det også bygget vei inn til Sandbakken. Før den tid var det sannsynligvis ikke mulig å ta seg inn hit på annen måte enn til fots eller på hesteryggen. Slik veien går i dag, har den kun gått de siste drøyt 50 årene. På Schjønsbys tid kom folk til gårds via Rolandsjøen og gjennom tunet på Tømmerholen. Denne veitraséen var i bruk helt fram til etter krigen og er fortsatt tydelig i terrenget og en fin turvei mellom Sandbakken og hyttegrenda ved Rolandsjøen.
   Der den store parkeringsplassen er i dag, var det tidligere store jorder. Her dyrket Holmsen og hans etterfølgere grønnsaker. Fra Sandbakken og ned til jordet gikk det en vei som snodde seg bratt gjennom skogen litt lenger sør enn der dagens vei går. Traséen er fortsatt tydelig, oppdagelsesferd anbefales!
Mellom dagens parkeringsplass og Enebakkveien, langs Setertjern, var det da bare myr og bratt skråning ned til vannet. Den nye veiforbindelsen fra Enebakkveien slik vi kjenner den i dag ble påbegynt sommeren 1945. Den nye veien ble bygget med tanke på tømmertransporten og gikk inn til Torsmosen, det vil si rett fram i krysset etter parkeringsplassen. Linken fra denne veien og det siste stykket opp til Sandbakken ble først laget etter at kommunen kjøpte i 1956. Veien ble seinere utbedret i forbindelse med grustaket (se egen ramme, kun i boka).
   Et sted oppe på den første flata av veien mot Torsmosen fikk navnet «Blåpunktfaret» av veiarbeiderne. Her sto det lagret et 200-liters fat med alkoholholdig frostveske som ble brukt på kompressorene. Dette var en fristende drikk for arbeidslaget, og det var ikke få som tok seg en klunk av metanolen som ble kalt Blåpunkt både i og etter arbeidstid. Slik fikk stedet navnet.
   I ytterkant av der parkeringsplassen nå ligger, mot nordøst, skal det på 1800-tallet ha ligget en liten husmannsplass som tilhørte Sandbakken. Stedet het Østenga – et navn som eierne av eiendommen ved bommen nå bruker. Et fjøs var siste bygning som sto igjen her, og det ble revet tidlig på 1900-tallet. Tufter etter plassen kan fortsatt finnes og syrinbusker og andre hagevekster vitnet om hvor plassen en gang lå .

Turfolket rykker inn i marka
I mellomkrigstida ble friluftslivet mer og mer populært, ikke bare blant de velstående som i flere år hadde iført seg penklærne for å spasere i Frognerseterområdet eller inn til Sarabråten, men også blant vanlige folk. I 30-åra og også under annen verdenskrig ga marka et kjærkomment tilskudd til husholdningene med muligheter for bærplukking og fisking.
   Friluftsklubben startet med skilting og merking av sommerruter i Østmarka allerede i 1925. Foreningen sørget også for å legge klopper over bekker og myrer og arrangerte søndagsturer. Alt dette var med på å øke interessen for friluftslivet og bruken av Østmarka som lenge hadde blitt undervurdert i forhold til Nordmarka. Foreningslivet hadde også en oppblomstring i denne tida. Speiderbevegelsen var nettopp startet, Oslomarka Trekkhundklubb og Oslo og Omegn Turistforening kom på 30-tallet, Foreningen til Skiidrettens fremme (Skiforeningen) var aktiv og det ble arrangert turmarsjer og fellesturer. Turpasset i regi av sportsklubben Arild og Aftenposten fikk folk ut til nye steder i Marka. Det samme gjorde Kjentmannsmerket og turorienteringsopplegget Ola Dilt som kom igang på 60-tallet.
   Det første turkartet for Østmarka kom i 1915. I 1927 ga A/S Akersbanene ut turkart over Østmarka i målestokk 1:25.000 som dekket området helt sør til Sandbakken. Kartet hadde tegnet inn rødmerkede skiløyper og var med på å gjøre turfolket kjent med nye steder i Marka.
   Viktig for bruken av Østmarka var også offentlig kommunikasjon. Allerede i 1924 startet Ekebergbanen en bussrute til Godheim. Den ble seinere forlenget til Sværsvann ved bygrensa (sannsynligvis i 1948) og var med på å utbre bruken av den sørlige delen av Østmarka og var også en stor fordel for de som bodde på Sandbakken. Også bussruta til Siggerud som kom i 1928 og Enebakkruta som kom noe seinere var viktig for bruken av Østmarka.

Servering også før
Forpaktersønnen Willy Andresen minnes at stua og kammerset på Sandbakken alltid var smekk fullt av folk i helgene, for selv flere år før den offisielle serveringen åpnet i 1959 kunne turfolket få seg en matbit her. Etter at moren døde var det eldste søsteren Bergljot (1910 - 1991) som tok over husstellet. Hun var en mester i å bake gode boller og andre godsaker, noe som kom turfolket til gode. Foruten hjembakst kunne folk få kjøpt både melk, mineralvann og kaffe.
   Slik var det også på de fleste andre småbruk og husmannsplasser i Marka; friluftsfolket var velkommen inn i privatkjøkkenet for litt enkel servering. I «Håndbok for friluftsfolk» som Oslomarka Friluftsråd ga ut i 1939, sto det under serveringssteder i Østmarka; «Sandbakken: Plass. Servering av melk, kaffe, mineralvann».
   På samme lista sto både Bjørndalen (ved Nuggerud), Byseter, Bøvelstad, Fagerholt, Galterud (ved Losby), Godheim, Gullsmeden, Lutdalen, Mariholtet, Myrvoll (ved Bøler), Saghøi (nå Rustadsaga), Sarabråten, Skjellbreia, Skytten, Sotna (ved Losby) og Vangen. Alle plasser med samme enkle serveringstilbudet.

Sandbakken under krigen
Under krigen var det mange hjemmefrontfolk i området. Både i forbindelse med våpentrening, losing av flyktninger til Sverige og ikke minst mottak av slipp fra engelske fly, var Østmarka en viktig arena. «Gutta på skauen» og flyktninger på vei til Sverige visste at det var hjelpsomme folk som bodde på Sandbakken, så her kunne de proviantere både poteter og grønnsaker, noe som var populært og nyttig.
   – Vi spurte ikke om hvem de var eller hvor de skulle, men her fikk de mat og overnatting, forteller forpaktersønnen Willy.
   Han husker også en dramatisk episode fra krigsårene; Tyskerne trodde tydeligvis at de skjulte hjemmefrontfolk på Sandbakken. En morgen ble familien vekket ved seks-tida av tyskere. Maskingeværposter var satt opp rundt hele huset. Tyskerne lette etter milorg-folk og valgte å arrestere svogeren til Willy som ble sittende på Grini i en måned.
   Willy forteller også om at den gangen tyskerne var innom Sandbakken og oppdaget at de hadde et bilde av kong Haakon og dronning Maud på veggen. Dette var ulovlig og bildet ble resolutt revet ned, men noen ytterligere problemer fikk de ikke på grunn av bildet. Ellers minnes Willy ungdomstida på Sandbakken under krigen som udramatiske. De merket i liten grad noe til den pågående krigen.

Før Sandbakken ble kjøpt og bygget ut der den nå ligger, ble det vurdert å lage en markastue ved Tømmerholtjern, ca en km lenger inn i Marka. Arkitektskissen ble utført av Henning Astrup og forelå i 1954.

En nye markastue?
På 50-tallet var Østmarka i underskudd på serveringssteder. Flere steder var lagt ned på grunn av drikkevannsrestriksjoner. Både Gullsmeden og Skytten (Nord-Skytten) var populære turmål fram til en stund etter krigen. Da ble Elvåga regulert til drikkevann, og serveringen måtte opphøre og husene ble revet. Det samme hadde skjedd 30 år tidligere med plassene Bremsrud og Katisa som også hadde servering til friluftsfolket. På Sarabråten og i Lutdalen kunne folk på tur få servert mat og drikke, men også her ble det slutt på serveringen hhv like før og like etter krigen. Disse stedene lå ved Nøklevann som ble drikkevannskilde for Oslo og Aker omkring 1900. Fagerholt ved Lutvann hadde servering fram til krigen.
Da utbyggingen av Lambertseter og de øvrige drabantbyene i Oslo øst tok til omkring 1954, var det stor interesse blant innflytterne for å oppdage sin nye nabomark. Men Østmarka hadde da ikke andre utfartssteder enn Østmarksetra og Rustadsaga. Østmarkkapellet ble reist i 1954/1955 og var i første rekke vel så mye serveringssted og varmestue som kapell. Med økende interesse for friluftsliv og aktive friluftsorganisasjoner og idrettslag hadde kommunen stort press på seg til å skaffe nye serveringssteder. Men områdene disse kunne legges i var begrenset. På grunn av drikkevannet kunne de ikke ligge i noen dalsider ned mot Nøklevann, Lutvann eller Elvåga (hele Elvåga, demningen ved Mariholtet kom først i 1963!) eller i forbindelse med vann som renner ut i disse vannene. Da var det ikke mange områder igjen av Oslo kommunes del av Østmarka.
   Kommunen kastet tidlig sitt blikk på Sandbakken, stedet lå sentralt i det området man ønsket å etablere en markastue og Sandbakken-eiendommen lå som en kile inn i kommuneskogen mellom Ski kommunes skog og Hanoa skog som tilhørte Oslo kommune. Men Schjønsby-familien var ikke interessert i å selge. Tømmerholen på Ski-siden av grensa var neste alternativ for kommunens planleggere. 200.000 kroner ble satt av til serveringsstedet, men før byggearbeidet kom igang på Tømmerholen, ombestemte Sandbakken-eierne seg og tilbød kommunen både tomt og bygninger.
   – Grunnen til denne helomvendingen var at nok min utdannelse, kan sønnen Reidar Christensen fortelle i dag. Han og broren tok ingeniør- og arkitektutdannelse i henholdsvis Tyskland og Sveits og til det måtte foreldrene skaffe penger. Og da ble Sandbakken solgt til Oslo kommune.
Kommunen kjøpte Sandbakken i 1956; 210 dekar for 95.000 kroner. Forpakter Abel Carelius Andresen, som da var 67 år, ble da sagt opp og flyttet ut.

Sandbakken sportsstue
– Oslo kommune kjøper og bygger

Da kommunen hadde kjøpt Sandbakken, vurderte de først å innrede det gamle våningshuset som serveringssted. Men de kom raskt til at kapasiteten ble for liten – her måtte det bygges en ny serveringsfløy. Oslo kommune, Skog- og fløtingsvesen som det het da, ønsket at Skiforeningen skulle stå for driften. Men de ønsket også at stedet fortsatt skulle drives som et småbruk og det ville ikke Skiforeningen ta ansvaret for. Løsningen ble at kommunen engasjerte bestyrerpar slik det var og er på de andre kommunale stuene.
  Men før det kom så langt, måtte den nye stua bygges, veien utbedres og elektrisitet trekkes fram. Et bygg med grunnflate på 150 kvadratmeter ble reist i sørlig forlengelse av det gamle våningshuset. Det nye tilbygget fikk full kjeller med dusj og garderober. I førsteetasjen på nybygget ble kaféen lagt, mens våningshuset ble bygget om til bestyrerleilighet og kjøkken for serveringen. Det ble bevilget 227.000 kroner til arbeidet.
   Det organiserte idrettslivet var nok sterkt inne i bildet i startfasen. Idretten sto da som nå sterkt og var sikkert en pådriver både i forhold til finansiering og i forhold til å få bygge i Marka. Dusjanlegget i kjelleren var nok en viktig del av idrettssatsingen, og det var nok ikke tilfeldig at kommunen valgte å kalle sine serveringssteder for sportsstuer. Vi som driver Sandbakken i dag, mener at man ikke trenger å være så veldig sporty for å ta turen hit, og liker betegnelsen markastue bedre.

Stua åpnet til knallsesong
I 1958 flyttet familien Bongard, mor, far og tre døtre inn på Sandbakken. (Familien forteller i en egen artikkel om tiden på Sandbakken, kun i boka.)
Søndag 21. februar 1959 var den offisielle åpningen av sportsstua, men de tre siste helgene før åpningen hadde det nye vertskapet holdt åpent en liten kiosk. Dette var en god snøvinter, og i åpningshelga var det et strålende vær. Skiforeningen kunne gjennom Aftenposten fredagen før åpningen komme med sitt ukentlige turtips, og denne dagen gikk turforslaget fra Losby via Sandbakken til Skullerud. Åpningsdagen var det satt opp buss fra Ski til Sværsvann.
   Denne sesongen ble det satt inn en egen skibuss fra Sæter/Nordstrand til Rustadsaga hver søndag morgen. Alt lå til rette for en knallstart for det nye serveringsstedet, og stua ble da også et populært turmål fra første sesong.
   På åpningsdagen var det selvfølgelig litt ekstra festivitas rundt markastua. Anne Aakervik som nå er presseansvarlig i Friluftsetaten var deltaker på en av Framfylkingens mange helgeturer til nabo Frambu som ble åpnet et par år tidligere. Et grafisk trykk skulle være Frambus gave til innvielsen og ­Aaker­vik som da var 11 år, husker hvordan Frambu-barna kjempet om å få være den som bar gavebildet. Det var Aakerviks lillesøster Gro på åtte år som fikk æren av å overrekke bildet. Hvem som mottok bildet, husker ikke Anne Aakervik, men det var nok sannsynligvis bestyrer Andreas Bongard, eller kanskje en representant for kommunen. Bildet henger fortsatt i stua på Sandbakken.
   50- og 60-tallet var en god tid når det gjaldt skiforhold. Vintrene var stabilt kalde og det var nok snø. Friluftsfolket var ikke bortskjemt med preparerte og lyssatte løyper. Og små og store hadde ikke så mange fritidstilbud som i dag – friluftslivet blomstret som aldri før.
   Høsten 1967 var det bestyrerskifte på Sandbakken. Familien Bongard flyttet ut og familien Sterner ble det nye vertskapet. De gode skivintrene fortsatte, og kommunen tok i bruk moderne utstyr for å gjøre skiløypene enda bedre. I boka «På ski i Oslomarka» som kom ut i 1967 kunne vi blant annet lese:
   «I de senere årene har Oslo kommune til enhver tid hatt vel 16 mil ­ski­løyper under maskinell preparering – «slådding». Redskapen som benyttes er i hovedsak traktor med en etterhengt spesialbygd harv. Meget tyder på at vi i nær fremtid vil få se større spesialmaskiner i de bredeste og mest trafikkerte løypene, likeledes at kommunen vil kunne preparere løypene også på fremmed grunn.» Videre sto det i boka en liste over traseene som hadde fått denne preppingen, og her sto blant annet strekningen Ødegården, Gudbrandsdalen, Langvann, Sandbakken samt løypa Guldsmeden, Elvåga, Torsmosen, Klokkerud.
  På lista over serveringssteder i Oslomarka i samme bok kunne vi lese for Sandbakken at stua hadde åpent alle dager fra 09.00 til 22.00. Så her ble det ikke mye fritid for bestyreren!

Hundeambulanse på Sandbakken
Oslomarka trekkhundklubb hadde utplassert mannskaper og ambulanse­spann på 11 forskjellige steder i Oslomarka, blant annet på Sandbakken. Dette var lenge før snøscooterens tid så dette tilbudet var helt nødvendig for skiløpernes sikkerhet. Dårligere skiferdighet, dårligere utstyr og dårligere løyper enn i dag kan vel være noe av grunnen til dette behovet. Og det var ofte de måtte rykke ut til både beinbrudd og andre skader. Ambulanse ble da tilkalt og sto og ventet ved Sandbakken til hundeslede kom med den skadde.
  I 1968 hadde hundeklubben hele 25 ambulansespann i drift i Marka. Men etter det sank tallet på skadetransporter. I 1983 hadde klubben ni ambulansespann og Sandbakken sto fortsatt på lista over steder som hadde denne tjenesten. Men ikke mange år seinere var det kun Mariholtet og Ulsrudvann i Østmarka hvor skadelidende kunne hentes med firbent ambulanse. Skadene hadde blitt færre og snøscooterne flere.

Familien Andersens tid
Jan og Lisbeth Andersen overtok som vertskap i 1976 og var her i 13 år og er dermed det bestyrerparet som har holdt på lengst.
   – Døtrene våre var fem og sju år da vi flyttet til Sandbakken, og det var viktig for oss å gi dem et trygt og godt sted å bo, forteller Jan Andersen i dag og har mange gode minner fra tida på Sandbakken. Med hest på stallen og St. Bernhardshund som etterhvert fikk to kull med valper fikk jentene dyrket sine hobbyer. Den lange veien til skole og venner betydde ikke så mye. Familien hadde en 12-seters minibuss og hentet gjerne jentenes venner hjem til Sandbakken hvor det alltid var god plass. Bordtennisbordet som var satt opp i garderoben i kjelleren var særlig populært blant vennene.
   Kravet om romslige åpningstider hadde kommunen nå firet på og Sandbakken holdt nå for det meste kun åpent i helgene.
   – Men julaften hadde vi tradisjon på å ha åpent på dagen, forteller Andersen. I timene fram til vi stengte og tok julehelg ved 15-tida, var det alltid en god del av våre faste gjester som kom innom for en prat og en kaffekopp og en kakebit.
   Jan hadde full jobb i Norsk Hydro og kona Lisbeth hadde etterhvert jobb på Frambu. God hjelp var det da i to døtre som tro til både i oppvasken og bak disken. Men i 1988 hadde de fått nok av skogstilværelse og kjøkkentjensete. Da flyttet de litt nærmere Klemetsrud.

Frank og Grethe, nye koster
I 1989 overtok Frank Thomassen og Grethe Bølum som vertskap på Sandbakken. De hadde tidligere bodd på Bjørnholt i Nordmarka og i gamlestua på Mariholtet i Østmarka og var godt vant med skaulivet. Når i tillegg Frank var skogsarbeider og jobbet i skogen for Oslo kommune og Grethe var utdannet ved Stabekk Høgskole/ faglærer i kost, ernæring og miljø var det ingen tvil om at dette var rett folk på rett sted.
   – Vi stortrivdes på Sandbakken i de fem årene vi var der, sier de to som nå er bosatt i Ski.
Tidlig på 90-tallet var det noen elendige vintere med barmark og hålke. Men de to entusiastene holdt likevel godt liv i stedet og ble populære blant gjestene. De arrangerte blant annet markadager med ulike aktiviteter ute og inne. Da var det melkespannkasting, toving av ull, lefsebaking på takke, dyr, stokksaging og eventyrstund for de minste inne ved peiskroken.
   En smådramatisk episode husker de fremdeles godt: Det hadde vært et væpnet postran på Oppsal og ranerne forsvant inn i Østmarka ved Skullerud. En politibil var etter fluktbilen, og da raneren kastet seg ut av bilen løsnet han skudd mot politiet. Raneren løp til skogs i retning Østmarkskapellet med en handlepose hvor det lå 700.000 kroner. Våpenbruken gjorde sitt til at det ble en stor leteaksjon etter ransmannen. Politiet slo en «jernring» rundt hele Marka; Alle innfartsveier og utfartsparkeringsplasser ble bevoktet av bevæpnet politi. Da bestyrerparet kom hjem om kvelden ble de stoppet av lovens menn og avkrevet legitimasjon før de fikk fortsette opp til Sandbakken. Om natta hadde de full politibeskyttelse av to polititjenestemenn med maskinpistoler og en politihund i tilfelle raneren skulle dukke opp. Neste dag etablerte politiet kommandosentral for den videre letingen på Sandbakken og vertskapet fikk beskjed om å steke vafler og bake boller til den sultne gjengen med politifolk. Politipatruljer ble fraktet ut og inn med helikopter fra Sandbakken. Bæreposen med ransutbyttet antok man kunne være gjemt ett eller annet sted i Østmarka. Det var ikke få turgåere som tok en ekstra titt under steiner og busker i tilfelle de skulle finne noe mer enn sopp og bær de neste dagene......

Oppfinnsomme bestyrere
«Det viser seg at stedet ikke gir en skikkelig årsinntekt til en familie, så mannen må ha arbeid utenom. Her, som ved flere av de andre serveringsstedene, blir det kona som får hovedarbeidet med gjester og servering». Slik ble Sandbakken omtalt i Skogvesenets 100-årsjubileumsbok, «Det begynte med Frognerseterskogen», som kom ut i 1989. Den gang hadde ikke likestillingen nådd så langt – i alle fall ikke fram til Skogvesenets forfatter...
   Sandbakken er ikke knyttet til sykkelveinettet i den øvrige del av Østmarka. Stedet har ikke lysløype. Terrenget nordover mot Mariholtet og Skullerud er krevende å preparere vinterstid. Småbarnsforeldre som vil på lengre turer med barnevogn møter raskt blindveier i alle retninger. Det er langt til nærmeste drabantby eller andre steder med høy boligtetthet. Med slike hindringer og mangel på tilrettelegging kan Sandbakken være en tung stue å drive. Vintere med meget ustabilt skiføre har heller ikke gjort oppgaven lettere.
   Men de positive sidene ved stedet og beliggenheten er også mange; Sandbakken ligger bare 700 meter fra parkeringsplass og er derved et godt turmål for barnefamilier og eldre som ikke ønsker å gå så langt. Veien inn er godt brøytet og strødd vinterstid. Sandbakken er et yppelig utgangspunkt for de som ønsker turer i lett tilgjengelig villmark, både sommer og vinter. Terrenget er regnet som meget godt for de som ønsker å plukke sopp og bær. Blåbær og tyttebær er det mye av og ofte også molter og villbringebær. Vannene i området er gode fiskevann. Vinterstid ligger stua en passelig skitur unna drabantbyene øst for Oslo. For sprekinger fra boligområdene i Lørenskog, Rælingen, Enebakk og Ski er også Sandbakken et aktuelt turmål vinterstid.
Bestyrerne på Sandbakken har kommet og gått, og alle har hatt ulike måter å takle utfordringene med å drive en stue med forholdsvis lavt kundegrunnlag. De fleste har satset i større eller mindre grad på selskaper, møter og andre former for lukkede arrangementer i tillegg til kafédriften. Noen har til og med hatt egen buss de har tilbudt seg å kjøre og hente gjestene i. Noen har drevet med cateringvirksomhet. Noen bestyrere har kombinert stuedriften med drift av kiosken ved Sværsvann eller Stensrudtjern.
   Dyr er alltid et godt trekkplaster for barn og barnefamilier – særlig når kundene i hovedsak er familier fra urbane strøk. Og hva var mer naturlig på et tidligere småbruk enn å holde husdyr! Høner og kaniner har vært populære innslag for gjestene på Sandbakken i flere perioder. Mer spesielt var det kanskje for turfolk å bli møtt av et svart hengebuksvin på tunet. Denne grisen var ofte på tur på egenhånd og kunne observeres langs veien helt ned mot Enebakkveien. Også kaklende gjess og brekende geiter hørte til på Sandbakken i en periode. En av Sandbakkens stamgjester, Lajla Mageli fra Oppegård, kan fortelle en historie fra slutten av 90-tallet om en av geitene som gjerne ville være med på tur:
   – Den hang seg på oss da vi skulle gå inn i skogen og hadde ingen problemer med å følge med, flink som den var i det ujevne terrenget. Problemet var bare at den ikke skulle være med oss, den hørte jo hjemme på Sandbakken. Vi sa det til den flere ganger, og den la hodet på skakke og lyttet oppmerksomt. «Gå tilbake til Sandbakken», sa vi strengt og pekte nedover stien, men det brydde den seg ikke om. Nei, dyret ville være med på tur, så mye var sikkert. Vi håpet den ville snu av seg selv, men geita hoppet og danset etter oss på stien og riktig nøt å være på tur. Til slutt måtte vi ta den i halsbåndet og geleidet den tilbake til tunet på Sandbakken. Da ble den stående og se etter oss og brekte sørgmodig da den forsto at den måtte bli igjen.
Dyr som var litt mer ville enn geiter og gjess, fikk seinere bestyrer Rune Norgård stifte bekjentskap med. Til Dagsavisen 10. august 2000 forteller han:
   – Forleden så vi gaupe på hjørnet av vedboden. Det var da vi skjønte at det er lurt å ha kaninene og de nye hønene i bur.

Sandbakken fikk handikapp-tilrettelagt inngangsparti i 2005.

Tilbygg og endringer
Etter gode vintre på 60- og 70-tallet ble behovet for større kapasitet påtrengende. Den åpne verandaen på vestsiden av kaféen ble bygget inn i 1977 og det ble plass til ytterligere 16 plasser inne i kaféen. Samtidig ble det bygget en kiosk i forlengelsen av kjelleren. Den tidligere kiosken i kjelleren ble laget om til damedusj.
Parkeringsplassen, som i mange år bare gikk under navnet Sandbakkjordet, ble også utvidet opp gjennom 70-tallet etter som bilbruken økte og besøkstallet på Sandbakken tok seg opp.
I 1989 var det en kraftig oppgradering av kafékjøkkenet som til da hadde stått omtrent uendret siden stua ble innviet 30 år tidligere. Samtidig ble privatboligen pusset opp. Garasjen – som nå også er hønsehus – ble bygget ny i 1989.
   Dusjanlegget i kjelleren var i minimal bruk, kun noen få årlige idrettsarrangement benyttet seg av fasiliteten. Varmtvannsbeholderen var vedfyrt og ga kun varmtvann til de 10 - 12 som sto først i dusjkøen. Tidlig på 90-tallet ble dusjene demontert og kjellerrommet ble gjort om til lagerrom og private gjesterom. Nå er det i tillegg et stort møterom i kjelleren.
   Siste store endring av bygningen kom i 2005. Da ble inngangspartiet til kaféen endret slik at det ga plass til både rullestolheis og toalett for handikappede.

Uenighet om husleie
Den første tida etter at Sandbakken åpnet som serveringssted, betalte vertskapet en årlig leie på kun 1.500 kroner. Stua var et tilbud til kommunens innbyggere og med på å fremme friluftsinteressen og øke betydningen av byskogen som rekreasjonsområde – slik var intensjonene til både politikere og byråkrater. Vertskapet skulle sørge for at gjestene hadde et godt sted å komme inn på. Her kunne folk ha med sin egen matpakke men også få kjøpt rimelig mat og drikke på stedet. Slik var det på alle de kommunalt eide stuene i Marka. Selv om vertskapene sørget for å drive serveringen for egen regning, hadde kommunen utgiftene til blant annet vedlikehold og brøyting. Markastuene var en utgiftspost for kommunen, men slik er det gjerne med goder som gavnet kommunens skattebetalere.
   I 1976 hadde den årlige leieprisen bestyrerfamilien måtte betale kommet opp i 7.500 kroner. Selv om dette er under en tidel av hva leia ligger på i dag, mente man den gangen at prisen var skammelig høy. Men det tok ikke lang tid før prisen gjorde ytterligere byks oppover.
   Avisoppslag fra 1992 forteller om «Husleie-smell for Oslos sportsstuer». Nå skulle ikke lenger serveringsstedene være et subsidiert tilbud til befolkningen. Leieinntektene skulle også dekke kommunens utgifter til vedlikehold og annen drift. Flere av de kommunale sportsstuene fikk mer enn doblet sin husleie fra et år til neste. Hva dette utgjorde for Sandbakkens del, er uvisst. Men det er stor sannsynlighet for at leieprisen har vært grunnen til den hyppige utskiftingen av bestyrere på stedet. Opp gjennom 90-tallet var sjelden noen bestyrere her lenger enn tre år.
   Også de siste årene har det vært uenighet om leieavtalenes form. Oslo kommune ønsket på grunnlag av EØS-regler å konkurranseutsette driften av stuene hvert femte år. En slik ordning ville føre til at den som kunne «by» mest i husleie kunne bli foretrukket framfor de forrige driverne av stua. Denne ordningen gikk kommunen heldigvis bort fra, blant annet etter påtrykk fra bestyrerne på de større stuene som hadde lange leieforhold bak seg.
   Dagens vertskap på Sandbakken har en kontrakt som må fornyes hvert femte år. Utleier Friluftsetaten har forsikret at fornying av leieavtalen skal være uproblematisk.

Bevaringsverdig
Sandbakken kom på Oslo kommune Byantikvarens gule liste som bevaringsverdig bygningsmiljø i 1986. Lista er en oversikt over bygninger, miljøer og andre kulturminner Byantikvaren anser som særlig verdifulle ut fra en arkitektonisk og/eller kulturhistorisk vurdering. Det er derfor en god del restriksjoner i forbindelse med restaurering, endring og riving av bygningene her.

Irene Asphaug og Even Saugstad tok over som bestyrere i 2004

De siste årene
– Irene og Evens tid på Sandbakken

Vi som driver Sandbakken i dag, Irene Asphaug og Even Saugstad, tok over driften i mai 2004. Da hadde stedet stått ubebodd i fire måneder, men Rustadsaga-folket hadde holdt serveringen åpen i helgene i februar og mars.
  Vi ønsker å videreføre de gode tradisjonene Sandbakken har som serveringssted for Oslo og Follos friluftsfolk. Vi har i tillegg ønsket at stedet skal bli noe mer enn et serveringssted og varmestue i skogen – men et sted der natur- og friluftsinteresserte møtes og får informasjon og inspirasjon. Ut fra tilbakemeldingene vi har fått, tror vi at vi har lykkes med det. Når vi hører karakteristikker som «kulturoasen i Østmarka» og «kunnskapssenteret» blir vi inspirert til å fortsette med å utvikle Sandbakken som et allsidig møtested i skogen!

Foredrag og temakvelder
Temakveldene våre har slått godt an. Veldig mange har tatt turen til stua for å få litt kulturelt, historisk eller naturfaglig påfyll. Og mange gjør disse arrangementene til en helaften – eller «hel-dag» – først tur, så middag, så foredrag og kanskje avslutte med en prat over kaffekoppen med turvenner, vertskapet eller foredragsholderen. Foredragene ble i starten holdt på søndager rett etter vanlig åpningstid (kl. 16.00) men har nå mer og mer blitt flyttet til fredager (eller torsdager) kl. 19.00. Vi prøver å ha månedlige foredrag om høsten og også få plass til et par slike kvelder om våren. Temaene er helst knyttet til lokalhistorie, friluftsliv eller natur.
   Da vi hadde kjente navn som naturfotograf Sverre M. Fjelstad og eventyrer Stein P. Aasheim på plakaten, var det fullt hus her. Da Fjelstad var her, sto og satt det folk overalt i storstua – på gulvet, på bruskasser og på ledige fang. 170 personer ble det plass til, mens over 100 sto igjen ute. Fjelstad stilte med «ekstraforestilling» uka etter og også da var stua full.
   Dyr har alltid vært et populært tema. Og da gaupa, ugla og beveren sto på programmet var det også fullt. Særlig barnefamilier er fascinert av disse temaene. Men også når Sandbakkenverten Even sjøl prater, er det full stue. Særlig «Mystikk og overtro»-kveldene som gjerne har blitt holdt på fredag den 13., har vært populære. At deltakerne kan støte på et lys levende spøkelse på vei til eller fra Sandbakken har vært en ekstra attraksjon disse kveldene.

St. Hansmiddag i 2006 før tur til Spinnernåsen.

17. mai-åpent har blitt en god tradisjon på Sandbakken.

17. mai-åpent og St. Hanstur
Hvem drar til skogs 17. mai? Mange! Det har vi erfart etter at vi startet med å holde åpent på nasjonaldagen. En god blanding av a) friluftsfolk som mener denne høytidsdagen er en like god turdag som alle andre dager, b) folk som smetter inn et Sandbakkenbesøk mellom barnetog og familiesamling og c) folk som vil rømme fra alt som heter russebiler og hornmusikk er å finne på markastua denne dagen. Antrekk og kjennetegn på disse tre gruppene er a) nystrøken Fjellrevenanorakk og flagg i sekken b) bunad og dress og c) joggedress eller slitt goretex-jakke. Et par andre serveringssteder i Oslo-marka holder også åpent på 17. mai, men vi er den eneste i Østmarka. Og dårlig vær ser ikke ut til å skremme markatraverne denne dagen, snarere tvert imot: Når det er kaldt og regnfullt frister det mer å sitte ved peisvarmen på Sandbakken med en varm kopp kakao enn å stå og småfryse og se på barnetoget. Spekemat, rømmegrøt og bløtkake har vært populære tillegg i menyen på nasjonaldagen.
   St. Hansaften har vi fått tradisjon på å arrangere guidet tur til et spennende mål i nærheten. Og før deltakerne legger ut på tur, serverer vi middag her på Stua. Første året gikk turen til Spinnern og da var det godt over 40 påmeldte. Deltakerne benket seg på langbord ute i solskinnet til rømmegrøt og spekemat. Vel framme ved den myteomspunede bautaen på Spinnernåsen ble det servert kaffe og kake og underveis var det stopp med historisk informasjon. De påfølgende årene har vi vært ved Rolandsjøen og to ganger på Tømmerås. Også disse gangene med full stue og mange interesserte gjester.
   To ganger har vi også arrangert guidet tur til Antons vei, Dølerud, Spinnern og Jesusbildet sammen med Østmarkas venner.

Sopp på Sandbakken
Høst er sopptid i Marka, ikke minst på Sandbakken. Med unntak av det dårlige soppåret 2007, har soppkontrollene på Sandbakken vært populære og meget godt besøkt. Det er ikke få kurver som har blitt gjennomgått og gransket av de autoriserte kontrollørenes blikk. De siste årene har kontrollene vært gjennomført i samarbeid med Sopp- og nyttevekstforeningen i Oslo og Akershus.
   Soppkursene har også blitt et populært tilbud her på markastua. Det er soppekspert Morten Jødal, som driver firmaet Soppgleder, som holder kursene for oss. I 2005 holdt vi ett fulltegnet kurs, neste år økte vi til tre kurs. I 2009 planlegger vi fem kurs! Godt over 300 personer har vært på soppkurs her de siste årene og lært alt om risker og kremler, forskjellen på spiselige og uspiselige sopper samt litt om matlaging med sopp. Både soppkontroller og soppkurs er noe vi ønsker å fortsette med framover.

Skiføre og nattåpent
Vinteren 2006 fikk vi en virkelig smak på hvordan trafikken kan være dersom sola skinner, det er nok snø, løypene er nypreparerte og det er helg. Vi satt stadig nye besøksrekorder og 70 liter vaffelrøre og over 800 kanelboller og skoleboller var ikke uvanlig at gikk med i løpet av en helg. En god vintersøndag kan det være nærmere tusen mennesker innom stua! Men også hvis skiføret eller været ikke viser seg fra sin beste side, er folk flinke til å komme seg på tur.
   Fullmåneåpent har vi holdt flere ganger – både med og uten skiføre. Vi forsøker å holde åpent to fredager og lørdager i løpet av vinteren tett ved fullmåne til langt på natt – de første gangene helt til 01.00, de siste årene til 23.00. Å kunne gå på ski fra for eksempel Oppsal til Sandbakken klokka ti om kvelden – uten lykt – er en opplevelse alle bør prøve. Og de som har gjort det kommer gjerne med stjerner i øynene og månen i ryggen – dette var fint, dette må vi prøve igjen! Men det er ikke alltid vær og føre stemmer for en slik aktivitet. Men det gjorde det i februar 2006, da arrangerte vi fullmånetur fra Ellingsrud til Sandbakken med bålrast og kaffestopp underveis, suppemiddag på Sandbakken og bussretur til startstedet. Et populært tiltak.

Hønseliv på Sandbakken
Det er ikke bare gjester og fastboende som har et godt liv på Sandbakken. Det har hønene også. Hanefar Oscar den 2. passer på Trevilde, Evita Maria, Tante Brun, Frøya og de andre hønene. Nå i jubileumsåret har vi en fjærfebesetning på ni – tre haner og seks høner av rasen sussex. De spankulerer fritt rundt på tunet og håper på en vaffelbit eller en noen kakesmuler, til stor glede for både små og store gjester.
  Når vi har arrangementer med middag, serverer vi ofte kyllingsuppe eller kyllinggryte. Og vi får ofte engstelige forespørsler – med glimt i øyet – om hønseflokken fortsatt er like fulltallig som dagen før. Og det kan vi bekrefte. Kyllingene og hønene våre får leve et fredelig liv uten fare for øksa og hoggestabben. Et lite unntak er hanekyllinger som ikke innordner seg etter hanefars eller vertskapets regler; Ikke slåssing og krangling. I gode perioder legger hønene ett egg hver om dagen, og det er mange av Sandbakkens gjester som vet at ferske egg fra frittgående høner ofte er å få kjøpt her.

Inge Sylvestog stilte ut sine vakre malerier av gamle Østmarka-plasser i 2005.

Kunst og kultur
I lesekroken på Sandbakken kan gjestene våre finne en mengde bøker om Oslomarka. Vi skryter av å ha byens største bibliotek med markabøker – det stemmer kanskje ikke helt, men med over 50 titler er det ikke så mange andre steder folk kan finne så mye markastoff i bokform. Her har vi bøker med turforslag, bøker med historien til plasser i marka og generelle friluftsbøker.
  Kunstutstillingene på Sandbakken har også blitt et hyggelig innslag i stua. Her kan våre gjestene få hvile blikket på vakre bilder – som oftest med dyreliv, natur eller Marka som tema. Og her kan kunstnere som kanskje ikke er så veldig kjente få vise fram sine verk. Markafotograf Espen Bratlie var først ute for nesten fem år siden, og etter ham har både oljemalerier, strektegninger, akvareller og nye fotografier prydet galleriveggen.

Gamle og unge, mosjonister og ruslere
Vi har erfart at Sandbakken har et allsidig publikum, og et interessert publikum. Å være vertskap her dreier seg om mye mer enn å steike vafler og å selge brus. Den som står bak disken på en markastue må kunne gi smøretips og anbefale leirplasser og fiskevann. Og ikke minst peke ut ruter og foreslå turtraséer på kartet. Vi må svare på spørsmål om preparerte løyper, istykkelse, gamle ruiner og veifar, spiselige sopper, godkjente bålsteder og fine utsiktspunkt. Og hvor mye er klokka og når går bussen og kan jeg låne en Nokia-lader og hvor finner vi blåbær og kan man bade på Tømmerholtjern og hvordan finner vi fram til Spinnernbautaen? Hvis uhellet har vært ute har vi bidratt med lappesaker til punkterte sykkelhjul, plaster til skrubbsårknær, skrutrekker til løse bindinger og gaffatape til spjelking av skistaver. Og vi har dratt på plass finger som var ute av ledd. Og vi har koblet bortkomne hunder med fortvilete eiere. Og vi liker det!
  Til Sandbakken er det kort vei for barnefamilier med vogn eller med småtten i bæremeis. Natursti med poster, stylter, Sandbakkenspillet, volleyballbanen og ikke minst hønene er tilbud for de litt eldre barna. Og for lekne voksne. Sandbakken er også stedet for pensjonistene som vil ut i skogen men ikke ønsker å gå så langt. De som vil ha lengre tur starter gjerne på Skullerud, Mortensrud, Grønmo, Bysetermåsan eller Krokhol. Eller de starter ved Sandbakken parkering og provianterer her før turen går innover. Området innenfor Sandbakken – ved Eriksvann, Tømmerholtjern og Skjelbreiavann – er også populært som overnattingssted. Og derfra er ikke veien lang inn til Østmarka naturreservat med sin fredete urskog.
  Her på Sandbakken har vi også dagsseminar for bedrifter, møter for organisasjoner og holder enkle familiemiddager. Skoleklasser og barnehager besøker oss også – i åpningstiden eller med spesialavtale utenom de vanlige åpningstidene
  Som alle andre serveringssteder ønsker vi at kundene våre skal være fornøyde med maten – både utvalget og kvaliteten. Lenge regnet vi ostekaka vår som stedets spesialitet. Den er fortsatt meget populær, men vår iskake har også blitt en slager hos mange. Andre kan ikke være foruten sjokoladekaka når de besøker oss, og noen foretrekker eplekake med is. Vafler og kanelboller er alltid populært, likeledes toast eller rundstykker for den som er litt mer sulten. Og alt er hjemmelaget, selvfølgelig.

God presseomtale er gull verdt
«Klart for vinter på Sandbakken» kunne Aftenposten melde i et helsides oppslag i kveldsavisa like etter vi flyttet inn. Slikt hjelper på besøkstallet! Og omtale i avisene har det blitt mye av de siste årene. Både store oppslag over både en og to sider, og små notiser – om hva som skal skje, og hva som har skjedd på Sandbakken. Det er særlig Aftenposten, Nordstrands Blad og Østlandets blad som er flinke til å omtale lokalnyheter herfra (se neste side). I et leserbrev i Dagbladet kunne vi lese: «Vi vil gjerne berømme det nye bestyrerparet på Sandbakken. Sammen har de gitt våre turer i marka en ny dimensjon..... Og når hjemmebaksten i disken er førsteklasses, ja da er vårt favoritt-turmål selvsagt Sandbakken.» Slikt varmer to bestyrerhjerter!

  
Fjellmaleriene av Jesus og Maria Magdalena finnes ikke langt fra Sandbakken. Kunstneren heter Helmuth Rohloff.

Artikler/kapitler du KUN finner i boka:
– Familien Bongard, det første vertskapet
– Motiv; Sandbakken

– Historien om de bibelske fjellmaleriene
– Samt en mengde kart og bilder

Som gave til stuas 50-årsjubileum, fikk Sandbakken av Oslo kommune (Friluftsetaten) sauer og innhegning (Foto: Espen Bratlie)

Fakta: Sandbakken
Beliggenhet: I Oslo kommune, Bydel Søndre Nordstrand. Ligger øst for
Sværsvann ved bygrensa mot Ski, skiltet fra Enebakkveien.
Kartposisjon: 32V 607446Ø 6633883N
Offentlig kommunikasjon: Buss 501 fra Bussterminalen til Brokkenhus.
2,5 km gange derfra.
Parkeringsplass: Skiltet fra Enebakkveien, 700 meter gange derfra
Høyde over havet: 195 moh
Gårds-/bruksnummer: 174/1 (174/4)
Sitteplasser: ca 90 (ved kaféoppsett)
Ved festoppdekking, maks 60
Ved kinooppsett, maks 120
Vertskap: Irene Asphaug og Even Saugstad
Eier: Oslo kommune, Friluftsetaten
Byggeår: 1959
Postadresse: Sandbakken, Enebakkveien 870, 1404 Siggerud
Tlf: 23 16 99 20
Internett: www.sandbakken.org
E-post: sandbakken@frie-fugler.no
Åpningstider*: Mandag og tirsdag: stengt
Onsdag og torsdag: 11 - 16 (kun ved skiføre)
Fredag: 11 - 16
Lørdag og søndag: 10 - 16
Juli: kun søndager 11 - 16
Aktuelle kart:
«Sandbakken syd», 1:10.000, Bækkelagets sk (dekker fra Sandbakken og sørover)
«Spinnern», 1:10.000, Oppsal IF (dekker fra Sandbakken og nordover)
«Turkart over Østmarka», 1:25.000, Oppsal IF
«Turkart Oslo Østmark», 1:50.000, Ugland IT

* Dette er åpningstider som praktiseres i 2009. Kan endres.


Sandbakken. B6 Oslo. Mellom Setertjern og Eriksvann, 600 meter fra innfartsparkering. Tidligere småbruk og husmannsplass under gården Hellekindset (nå Lille Stensrud) og Hanåa. Sannsynligvis ryddet på 1700-tallet. Wilhelm Holmen drev stedet som et småbruk fra 1865 til grosserer Johannes Schønnsby overtok i 1917. Han forpaktet bort jorda til bl. a. Abel Carelius Andresen. Tuftene etter en låve finnes fortsatt vest for hovedhuset, og vitner om perioden som småbruk. Familien Andresen hadde – i likhet med de fleste andre plasser i Østmarka – servering til turfolket fra sitt eget kjøkken. Abel Carelius gikk for å være en meget sterk mann, noe også sønnene hans var. Flere av dem gjorde det meget godt i vektløfting. På jordene ved Sandbakken ble det særlig dyrket blomkål, gulrøtter og poteter. Varene gikk i hovedsak til Schønnsbys kolonialforretning i Oslo.
Stedet ble kjøpt av Oslo kommune i 1956. De bygde på serveringsfløyen og åpnet serveringsstedet i 1959. Dagens vertskap (2012) er Irene Asphaug og Even Saugstad. De overtok i 2004 og har satset mye på aktiviteter rettet mot turfolket, som St. Hanstur, 17. mai-åpent, soppkurs og soppkontroller, foredragskvelder og fullmåne-skiturer. Noe av den gamle småbrukstradisjonen er stadig ivaretatt med sauer på beite om sommeren og frittgående høner på tunet.
Veien til Sandbakken gikk tidligere via Rolandveien og over Tømmerholen. Dagens vei ble anlagt på slutten av 1950-tallet.
Navnet kommer fra den sandholdige jorda på stedet. Et sandtak ligger sørøst for plassen, rett over grensa mot Ski kommune. Her ble det tatt ut sand og grus fra 1962 fram til et stykke ut på 1970-tallet.
Sandbakken kom på Oslo kommune Byantikvarens gule liste som bevaringsverdig bygningsmiljø i 1986. Litteratur: «Sandbakken - 50 år med vafler og kakao» (2009)..

 

> TIL TOPPEN AV SIDEN